Polynesia - upublisert

Alle vet at det er gøy å spille brettspill. Men det er ikke så mange som vet hva som er det aller morsomste man kan gjøre innen brettspillhobbyen. Og hva er det morsomte? Jo, det er å spille upubliserte brettspill sammen med designeren. I Bergen er vi en gjeng som av og til møtes for å gjøre nettopp det.

Skrevet av: Christian
26.05.2016

Det er mange grunner til at det er best å spille upubliserte brettspill. Det gir mye mer glede å spille et spill der du kjenner designeren. Å vite at det faktisk er en som sitter rundt bordet som har utvikla dette er en god følelse. I tillegg har man som ny spiller større sjanse til å vinne i upubliserte spill. Når man spiller kommersielle brettspill er det ofte en eller annen som kjenner spillet ut og inn, og vinner hver gang, men det kan nesten ikke skje med upubliserte spill. Upubliserte brettspill forandres og forbedres ofte etter hvert spill. Det gir høy gjenspillbarhet, og det er aldri noen som rekker å bli god før reglene er snudd på hodet. Dessuten er designere alltid dårlige i sine egne spill. Som designer får man strategisk tunellsyn, og når man spiller tenker man mer på hvordan spillet kan forbedres enn hvordan man kan vinne. Det er lettere å vinne mot designeren enn mot andre.

Sist møte på klubben var vi fire stykker, og vi hadde avtalt å spille Polynesian Empires. Spillet er utvikla av Frode Brændø, og handler om steinalderstammer som skal kolonisere øyer i Polynesia. Første gang jeg spilte spillet fikk man poeng for å ha flest stammer på ei øy, såkalt områdeflertall-mekanikk. I tillegg kunne man krige for å ødelegge motstanderen sine stammer for sjøl å oppnå flertall i et område.

Dette er ikke mekanikker jeg er superfan av. Jeg ser på det som plankemekanikker som er veldig trygge å bruke. Det er nesten umulig å lage et dårlig spill på den måten, men det blir heller ikke noe toppspill.

Denne gangen hadde imidlertid designeren tatt ut alt om områdeflertall og krig, og erstatta dem med noen andre, genial mekanikker som fungerte enda bedre enn før. Samtidig var det innført nye regler for hvordan man fikk poeng, og disse bidro også til å heve spillet enda mer. Spillet var gøy før også, men med disse endringene ble det helt fantastisk. Det er lenge sia jeg har vært så fasinert av et spill som dette. Det var så utrulig gøy! Mot slutten satt jeg sitrende i spenning og lurte på om strategien min holdt til å vinne.

Og det gjorde den. Jeg vant til slutt, men det var ganske jevnt. Designeren gjorde det ikke så bra, men det er som nevnt over ganske typisk.

Neste spill på bordet var mitt eget busspill Bus Lines. Det er et 15-minutters flisleggingsspill der man legger ut fliser på samme måte som i Carcassonne. Målet er å lage veier mellom busstopp for å score poeng.

En av reglene i dette spillet har gitt meg litt hodebry: Viss man klarer å legge ei flis sånn at den berører minst to andre fliser, får man en ekstra tur. Det er mange som reagerer på den regelen, og synes det virker ubalansert at man i teorien kan få veldig mange turer etter hverandre. Det er imidlertid to grunner til å ha den regelen: For det første skal det gi spillerne et insitament til å legge flisene samla. For å unngå for mange hull på brettet. I tillegg skal den sørge for at det alltid er usikkert hvor lenge det er igjen. Spillet stopper når bunken med fliser er tom, men man skal ikke vite nøyaktig når dette skjer. For å få poeng må man nemlig plassere ut busstopp på brettet, og jo lenger man venter med å plassere dem, jo bedre posisjon kan man finne for dem. Men viss man ikke rekker å få dem ut før spillet slutter, så får man ingen poeng. Så det handler om timing: Hvor lenge tør man å vente med å plassere ut busstoppene? Foreløpig virker det som om regelen fungerer etter hensikta, og at det ikke er noe problem med at man får for mange turer. Det er sjelden man klarer mer enn en eller to ekstra turer uansett.

Dog, ei utilsikta bivirkning av regelen er dessverre at i starten velger mange å plassere alle flisene på éi lang rekke. Med en gang man går ut av rekka, kan neste spiller få en ekstra tur dersom han trekker ei flis som passer. Og mange vil gjerne hindre det. At folk bygger sånn er ikke bra, og det må jeg fikse på en måte.

Siste spill vi spilte var Torgeir Tjong sitt bilspill Reckless Rally. Spillet likner på Formula DE, men er basert på kort istedenfor terninger. Man spiller kort for å gasse og bremse, og kan spe på med ekstra kort i tillegg for diverse triks og effekter. Man kjører tre løp, og mellom løpene kan man kjøpe oppgraderinger til bilen sin.

Problemet er kanskje at det er vanskelig å ta igjen de andre viss man blir liggende bak, og det hadde vært fordel med mer strømlinjeforming på enkelte ting. Men spillet er veldig stilig nå også, og jeg anbefaler alle å teste det ut. Det er f.eks. mye kulere enn Formula DE.

Taperen av spillet ble dessverre meg, mens vinneren ble N. Denne kvelden var hun den eneste deltakeren rundt bordet som ikke utvikler spill sjøl.

Etter en siste runde Bus Lines var det seint, og de fleste måtte gå hjem. Og allerede på vei hjem begynte jeg å glede meg til neste gang. Dette var en skikkelig morsom kveld.

blog comments powered by Disqus